Dag #13, 21.september 2011.
Vår siste dag i Boston startet grytidlig (det er tross alt ferie) kl. 07:00 med siste sluttpakking og en kranglete tur med 5 megakofferter, 2 bag'er, 3 sakker, kameraveske og ikke minst kjøre-rasjoner i verdens dårligste poser (seriøst, posene i landet her ryker bare du ser på dem). Styrket på tidenes mest klissete Donuts og full av sukkersjokk bar det ut av hotellrommet inn i kranglete heiser og skrapende langs fortauet i et 15 minutters svettemaraton hele veien bort til Hertz bilutleie på enden av Stuart Street.
Sjokkert over at vi fikk en heidundrades super GMC all-wheel drive monster av en leiebil, kranglet vi inn bagasjen og la på vei kl. 0935 mot USA's fjerde største by: Philadelphia i Pennsylvania.
Veiene gikk, skiltene humpet frem, svetten rant og GPS'sen spant.
Sakte, men sikkert humpet matalarmen i oss alle og etter ca 80 minutter, kl. 10:48 rullet vi inn på en bensinstasjon / alt-mulig sjappe / diiiiner i hjertet av Connecticut (The Yanke-Doodle State) - wuhuuu!
Her satte vi oss godt til rette i en klassisk diner booth ved vinduet og fikk servert super-duper frokost-lunsj-middag alt i ett i form av Ribeye Steak, egg, potetlarver og toast. Tor-Arild ville ikke herme og kjørte pølser, egg og pannekaker med lønnesirup, melis og hvitt smør som lignet på noe helt annet.
Turen videre var nokså lite innholdsrik med alt fra Country på WSIX channel til "reportasjer" fra Guinness World Record forsøk i antall truser på samtidig på Playboy Radio Channel (don't ask....), og heldigvis godsaker i form av Kyuss fra en strøken MP3-spiller laget av det velkjente luksusmerke Cowan.
Like ved New York City feilet GPS'en vår grunnet veiarbeid og omkjøringer, etter to runder ned under George Washington Bridge og en tur over, så sa vi hadet til GPS'en og fant frem godt gammeldags kart for å finne riktig motorvei ut av Bronx. Vi ville aldeles IKKE rote oss ned i Manhattan i blinde. Med litt gestikulering og hoing fra kartmaster (undertegnede) i forsetet så fikk vi veiledet oss med hjelp fra vår eminente sjåfør Thomas ut på Interstate 95 mot New Jersey og Turnpike -endelig back on track.
Som en liten notis kan vi nevnte at omkjøringen inneholdt tigging på høyt plan hvor både filleuteliggere og mystiske dopdealere var hardt plantet midt i verste sirkelkjøringen i no mans land. Folk kastet ut penger som om tiggerne var tollautomater og var litt av et syn.
Jo nærmere, Philadelphia vi kom jo verre ble været og regnet fosset hardt ned en periode. Noe som var litt befriende etter 6-7 timer på veien.
Like før Philadelphia kjørte vi gjennom en sær liten "town" kalt Maple Shade, det spesielle med dette var lyktestolpene som alle var drevet av / produserte strøm med solcellepaneler.
Vel fremme, ferdig parkert i garasjen og sjekket inn på hotellet" Doubletree Hotel by Hilton",rakk vi lite annet enn å skifte klær før vi måtte hive oss ut i en ukjent by og løpe det vi kunne for å rekke Kyuss Lives konserten vi hadde billetter til. Til vår forskrekkelse hadde undertegnede blandet når dørene åpnet og første band gikk på scenen så kl. 18:50 med kun ti minutter til disposisjon var vi ille ute. Nede i resepsjonen ventet vi trippende og desperat på at conciergen skulle bli ferdig med de foran oss og hjelpe oss med kart til Trocadero Theatre. Med vår flaks så hadde hun aldri hørt om stedet og begynte først å rote med google maps på verdens tregeste nettlinje på tidenes tregeste Windows XP maskin (2011 hallo?) og trykket F5 for å refreshe istedenfor å vente på at siden skulle lastes inn.
Omsider fikk vi frem adressen og fant ut at vi var seks megablocks til høyre og seks opp unna konserthallen på 10th & Market Street. Løpende sprang vi ut av døren og over enveiskryss etter enveiskryss og var fremme ca kl. 19:10, pustende og pesende fikk vi hentet ut billettene i billettluka og kl. 19:15 rocket vi endelig til første band ut: MonstrO, ca 3.5 sang for sent.
Vi hadde aldri hørt om dette bandet før, men de var veldig tighte og spilte god og mildt progressiv rock. Verdt å sjekke ut. Uheldigvis fikk ikke undertegnede tak i setlisten til dette bandet (urutinert) og hverken Setlist.fm eller Spotify hadde sanger listet, men mer info om bandet er å finne på deres hjemmeside: http://monstroband.com/music.html.
Så var det duket for kveldens første ordentlige virkelige godbit – The Sword.
Fy søren for et band dette er, med tunge og progressive sanger som virkelig setter deg i en headbanger transe uten like og får deg til å glise av fryd under hele set'et. Det er vanskelig å beskrive hvor godt samspilte både komposisjonen i sangene er og enda bedre; deres live performance. Det eneste skåret i gleden var resten av publikum sitt manglende engasjement, sett bort i fra fremste rad, hvor bl.a. Øyvind tok helt av (Thomas satt oppe på galleriet, mens Tor-Arild sto bak ved miksepulten). Se under for bildet av setlisten (alle sangene finnes på Spotify).
I pausen mellom The Sword og Kyuss Lives kom undertegnede i prat med en av de få ordentlige metalrockerne (med like langt hår og enda mer skjegg) i lokalet. Han kjente til en del norsk metall og hadde bl.a. sett Satyricon flere ganger i Philadelphia, bl.a. på deres første store USA turné (Volcano, 2002). Her kom det frem en bekreftelse på en observasjon vi hadde sett tidligere om vedrørende det amerikanske konsertpublikummets mangel på støy og energiforbruk for å heie frem sine rockere. Hvor encore-rop gjerne dør ut etter få sekunder, og det er vanskelig for band å aktivisere publikum direkte under sanger, med unntak av når de faktisk kan sangtekstene og synger med. Han presiserte også at det er veldig vanskelig for metalband i USA og lykkes frem uten tv-tid, og at klubbmiljøet for dette gjerne er labert, hvor bandene stort sett bare sveier innom f.eks. Philadelphia som en del av en større turné, men ikke fordi miljøet er skapt for det. Trocadero Theateret bar noe preg av dette denne kvelden også, med et relativt glissent oppmøte.
Så var det klart for kveldens hovedrett – gjenoppstandelsen av Kyuss under banneret: Kyuss Lives. Flere av medlemmene av dette bandet gikk videre til vellykkede operasjoner etter oppløsningen i 1995 med egne band, gitarist Joshua Homme i Queens of the Stone Age (original bassist Nick Oliveri spilte også 5 år i QOTSA) skiller seg ut på topp. Men Eagles of Death Metal, Them Crooked Vultures og Fu Manchu er også mer enn verdt å nevne.
Trivia: Kyuss' første navn (1988 – 1989); Katzenjammer (tysk slang for 'hangover') assosieres i dag med det populære norske jentebandet med samme navn (som forøvrig også er verdt å sjekke ut). Det er ukjent om det er noen relasjon her, men veldig lite sannsynlig.
En Kyuss reunion var aldri ment å skje, grunnet Josh Homme's sterke mening om at reunions for å gjenskape gamle legender er noe som aldri bør finne sted, nettopp fordi det ødelegger det som gjorde det bra i første omgang. Det har for han aldri handlet om penger, og en reunion for å gi de som ga faen tidligere, og nye fans som ikke var en del av tidsperioden en sjanse til å se bandet på nytt er meningsløst.
Men når lysene endelig slukket for siste gang denne kvelden og bandet entret scenen sto vi der, fulle av begeistring med tre av fire originalmedlemmer fra Kyuss anno 1988 fremfor oss. Nick Oliveri på bass, Brant Bjork på trommer, John Garcia på vokal og nykommer Bruno Fevery på gitar (erstatter for Joshua Homme).
De sviktet ikke og de klassikerne kom som perler på en snor, med fokus på den originale lineup'en sine album Welcome To Sky Valley og Blues For The Red Sun, i vår mening de to beste.
Publikum kunne sangene og sang med på alle refrengene og mye av versene. Nick var i storform og koste seg enormt på scenen, mens John Garcia var i sitt vante slag med lite direkte publikumsfrieri og en stonerrock presentasjon i ekte klassisk stil. Bruno Fevery gjorde en god jobb i sitt forsøk på å fylle Homme sine sko, men det er vanskelig å hoppe etter Wirkola, og enda vanskeligere å ettergå Josh sin stage presence og intensitet på scenen.
Denne kvelden så vi alle glimt av Kyuss' hjerteslag, men så lenge det aldri blir en full reunion så vil de viktige 15 prosentene slagkraft alltid mangle og den virkelige legenden som Kyuss er - - forbli nettopp det; en legende.













